When life throws you lemons, make lemonade, sier engelskmenn. Og omtrent slik var det jeg havnet på en vingård i Andalucia. Det var absolutt ikke planlagt. Men det er mulig det har ligget der som en drøm i underbevistheten, etter å ha sett «French Kiss» (Meg Ryan møter sexy fransk vinbonde) et titalls ganger på 90-tallet. Det høres unektelig litt romantisk ut, eller hva?
Dette er også en romantisk historie. Det som skjedde var at jeg møtte Kristian. Rettere sagt: Tiltrakk meg Kristian. Etter et par mislykkede forhold, bestemte jeg meg for å gjøre jobben grundig denne gang med visualisering, meditasjoner og affirmasjoner. Jeg tok i bruk feng shui, og skrev en lang og detaljert beskrivelse av min drømmemann. Jeg jobbet meg gjennom gamle blokkeringer og mental dritt som kunne ligge som en hindring for å treffe ham. Min drøm var ikke bare å treffe en mann jeg kunne bli glad i, men min sjelevenn.
Og det gjorde jeg. Med en gang jeg så bildet av Kristian og leste profilteksten på datingsiden, visste jeg. Og det samme gjorde han. En svensk vinbonde i Spania og ei trønderpi´. Dert var oss. I løpet av den første måneden utvekslet vi 150 eposter. Så begynte i vi prate sammen på Messenger, to til fire timer hver eneste dag, i tillegg til å sende tekstmeldinger og bilder med jevne mellomrom gjennom hele dagen.
Kjærlighet i koronaens tid
Kristian hadde hatt fem kjipe år på vingården i Andalucia, med kone som stadig ble sykere og til slutt døde. Aleneansvar for gården. Koronastengte grenser som gjorde at frivillige hjelpere, som han hadde vært avhengig av, ikke fikk slippe inn i Spania. Likeledes gjorde korona at all lansering av vin ble utsatt. Han var sliten og lei og ville bare selge vingården og flytte til Norge, hvor han hadde bodd i mange år tidligere.
Nå hadde imidlertid Erna stengt grensa. Som eneste EØS-land nektet Norge andre EØS-borgere å slippe inn. Det tok nesten et halvt år før Kristian kunne sette seg i bilen og kjøre nordover.
Etter seks måneder med lange samtaler var vi blitt så godt kjent at det føltes som om vi kunne feire sølvbryllup. Selv om vi ikke hadde tatt på hverandres hud og luktet på hverandre, var det ingen tvil: Det var oss to for alltid.
Det gode liv ved Middelhavet? Been there, done that.
Etter over 20 år i Hellas, var jeg ferdig med livet ved Middelhavet. Kristian hadde det på samme måten. Han ville legge 15 år i Spania bak seg. Vi skulle bygge oss et liv sammen i Norge. Bli ekte nordmenn: Gå tur i fjellet, dra på fisketur, gå på ski i marka… Glede oss over norsk natur og norsk vær.
Vi flyttet på hytta i Surnadal, bodde på 20 kvadrat uten innlagt vann og med utedo i annekset. Tilbrakte vinteren med å legge planer for vår og sommer: Utbygging av hytta, få orden på hagen, anlegge en liten vinmark, fisketurer på sjøen. Planer som stadig måtte revurderes og utsettes på grunn av pissregn og håpløse forhold for graving og bygging.
Vingården i Andalucia var lagt ut for salg, men kjøperne sto ikke akkurat i kø. Skulle Kristian sette ned prisen mer bare for å bli kvitt den? Eller skulle vi…? Jeg husker ikke hvem av oss som tenkte tanken først, eller om vi tenkte den samtidig: kunne vi gjøre noe der? Jeg hadde jo drevet gjestgiveri i Hellas i flere år. Og kanskje kunne jeg ha matkurs i Spania, ikke bare i Norge? Å selge vingården for en slikk og ingenting ville tross alt være synd, etter alt arbeidet og alle pengene som var lagt ned i den. Kristian hadde fått bearbeidet de triste tingene som hadde skjedd de siste årene på farmen, og begynte å innse at den ville være en fantastisk ressurs for oss. Da han så skadet skulderen, og fikk beskjed om at det ville ta flere måneder å trene den opp igjen, ble vi uansett nødt til å utsette husbyggingen. Og dermed kunne vi like gjerne pakke sakene og kjøre til Andalucia.
Ved soloppgang 9.oktober kom vi til Cortijo el Medico. Og det var fortellingen om hvordan jeg havnet på en vingård i Andalucia.
DU ER HJERTLIG VELKOMMEN TIL Å BESØKE OSS HER.