Hundelivet på vingården

Da Kristian kom til Norge og vi trodde vi skulle slå oss ned der, hadde han med seg Paloma, som da var 12 år gammel. Paloma var født og oppvokst her på vingården, og selv om Kristian opp gjennom årene har hatt mange hunder, hadde Paloma en helt spesiell plass i hjertet hans. Og hun fikk raskt en plass i hjertet mitt, også.

Vi brukte å si at Paloma var den perfekte hund. Hun så det som sin viktigste oppgave i livet å passe på husse og matte. I Norge gikk det ganske greit. Vi hadde ikke så mye plass å utfolde oss på da vi bodde i minihuset i Surnadal, bare 22 kvadrat. Men da vi kom tilbake hit, ble jobben langt mer krevende. Husse kunne holde på med noe i vinmarken, mens jeg satt ved skrivepulten inne i huset. Dermed fløy Paloma som en strikk mellom oss hele dagen, før hun sank utmattet ned mellom oss i soafen om kvelden, da vi endelig var sammen alle tre og hun kunne tillate seg å slappe av.

Det ble imidlertid tydeligere og tydeligere at Paloma begynte å bli gammel. De korte beina bar ikke den tjukke overkroppen like lett som før, hun ble stadig stivere, og måtte ha hjelp for å komme seg inn i bilen og, etterhvert, opp på sofaen.

Vi begynte så smått å se oss om etter en ny hund. Livet uten hund, er nemlig så godt som utenkelig for både Kristian og meg. Tanken var å få en ung hund, som Paloma kunne «oppdra» og vise hvordan man gjør når man både skal passe gård og husfolk!

I Spania er det fortsatt slik at veldig mange hunder trenger et nytt hjem, og du kan velge og vrake blant flotte hunder fra ulike omplasseringssenter. For meg ble det nærmest en ny hobby å sitte på Instagram og titte på bilder av bikkjer, den ene søtere enn den andre.

«Kristian, hva med denne?»

«Åååå, se på han her, da!»

Men da bildene av Ivy og India dukket opp i feeden sa det bare «klikk!» hos husse.

«De skal vi ha!»

Skjebnemøter

Akkurat som møter mellom mennesker sjelden er «tilfeldige», tror jeg også at mennesker og dyr tiltrekkes av hverandre i det man kan kalle skjebnemøter. Det som skjedde nå føltes veldig merkelig.

Ivy og India bodde på et shelter i Marbella, to og en halv times kjøretur fra oss. Men fordi vi var midt i prosesseringen av vin, kunne vi ikke dra fra gården. Etter å ha blitt videointervjuet og godkjent som hundeeiere, avtalte vi å hente søstrene to uker seinere, mandag 4.september.

Nå begynte imidlertid Paloma å skrante. Hun mistet matlysten og ble stadig svakere. Vi tenkte at nå er hennes tid kommet. Søndagen før vi skulle hente Ivy og India, sviktet beina henne og vi måtte bære henne ut for at hun skulle få tisse. Samtidig brøt det ut et helt vanvittig regnvær. Det kom 70 centimeter nedbør på bare en time, vi kom oss ikke ut og til veterinær. Jordmasser fosset ned skråningene og store deler av veien vår ble vasket vekk.

Neste morgen hadde det sluttet å regne. Jeg var innstilt på å ta Paloma i trillbåren, trille ned til hovedveien og ta en taxi derfra til veterinær. Men etter å ha inspisert skadene, mente Kristian at det ville gå greit å kjøre forsiktig med med vår 4-hjulstrekker. Jeg satt med hjertet i halsen! Turen til Marbella for å hente India og Ivy ble selvfølgelig utsatt.

Mens vi trodde at Paloma var døende, konstanterte veterinæren – som kom ut i bilen for å diagnostisere henne – raskt at hun hadde en urinveisinfeksjon. Fordi urinrøret ligger så nær sciaticanerven hos hunder, er det ikke uvanlig at bakbeina svikter. Hun fikk et penicillinshot, og allerede da vi kom hjem begynte hun å friskne til. Hun både spiste og drakk, og neste morgen var Paloma den samme gode jenta vår.

«Hun kan bli minst 15 år!» sa Kristian lettet.

Onsdag ble hun med oss til Marbella for å hente India og Ivy. Vi kom vel hjem, alt gikk strålende.

Torsdag morgen fant vi henne død på golvet på soverommet vårt. Paloma døde fredelig mens hun sov.

Endelig kunne hun få hvile. Nå hadde vi jo fått ikke bare en, men to arvtakere som kunne ta over hennes livsoppgave.

Torden og stormvind

Å gå fra å ha en gammel, giktisk dame til å få to unghunder i huset, føles som å gå fra vindstille til full orkan. Plutselig ble det slutt på å kunne la sko stå fremme på golvet eller la strikketøy og garnnøster ligge lett tilgjengelig i garnkurven. Begge hundene viser det seg, er manisk opptatte av doruller. Og det å la noe som lukter godt ligge fremme på kjøkkenbenken, er bare å glemme.

«Hva? Hadde du ikke satt fram serranoskinka for at jeg skal kunne kose meg med den???!»

Hvis Paloma ville vekke meg, brukte hun å knuffe arma mi forsiktig med snuten. Ivy, derimot, går til angrep med alle fire, hopper oppå meg i senga og røsker meg lysvåken.

«Jeg må ut! Stå opp! Åpne døra NÅ!».

Den beste plassen å ta seg en lur, er i husse og mattes seng. Det kommer like overraskende på hver gang å få vite at dette ikke er lov! Ellers så kan man jo alltids ta seg en dupp i bilen – bildøra sto jo åpen, jo!

Kort sagt – Marbellarampen holder oss i ånde! Når sant skal sies, føler både Kristian og jeg oss forynget av den herlige, friske energien fra unghundene.

Vi føler oss utrolig heldige. Jentene finner seg godt til rette på gården. De får sin første løpetid, og vi bestiller time til sterilisering.

Men, HALLO? Hva er det med Ivy? Hun er blitt så tjukk! Neeeei, hun er på tjukka!!!

Hvordan i all verden har det skjedd??!! Neinei, du trenger ikke fortelle meg om blomster og bier. Men har bikkja fra nabogården vært her på hemmelig besøk? Eller klarte Ivy å lure seg dit uten at vi merket noe?

Snakk om naive hundeeiere.

Kristian googler panisk og finner en graviditetskalender for hunder.

Vi kan forvente familieforøkelse om ei uke.

En ettermiddag tidlig i desember starter fødselen. For et priviligium å få være med på noe slikt! Det er imponerende hvordan Ivy gjør alt riktig, biter hull på «fødselposen» og slikker valpen ren. Fødselen varer i flere økter.

Hvor mange er det nå? 6! Er du sikker på at det ikke er 7???

Etter å ha talt og talt igjen, innser vi at det er ti valper. 10! 10 små nurk i den store kassen på gjesterommet. Vi har plutselig blitt hundeforeldre til 12.

De små nurkene vokser foran øynene våre. De er til å spise opp! Etter noen uker åpner de øynene, og ikke så lenge etter det begynner vi å ta de ut. Først bare en times tid, så etterhvert får de være ute og leke hele dagen, så lenge været er ok. Ivy har vært mamma lenge nok, synes hun – nå får valpene lære seg å spise selv.

Det varer ikke lenge før personlighetene kommer til syne:

Det er tøffe Rambo, en skikkelig uredd plugg som elsker å utforske. Broren hans, med den runde trommemagen som bare elsker å ligge i fanget og bli klødd. Revejenta (hun har nemlig hvit halespiss, som reven) – sjarmerende, modig og bitteliten. Per Pusling, den minste av guttene, en forsiktig og tilbakeholden pjokk. Skrukkan, som har fått navnet sitt fordi hun har noen stripete sjatteringer i ansiktet som gjør at hun ser skrukkete ut – hun er cheerleader for gjengen, ei skikkelig gladjente som elsker å ligge i fanget til husse, leke med skjegget hans og slikke ham i fjeset.

Men hvor skal de ta veien? Tanken på å skulle beholde 10 valper, som blir store, ville hunder, gir meg mareritt. Vi må finne nye hjem, men gode hjem. Det er utelukket at noen av valpene skal havne som vaktbikkje på en gård eller nede i veksthusene, og stå kjettingbundet døgnet rundt.

Vi henger opp flyers, poster i sosiale media, bearbeider venner og kjente – og får gitt bort en valp. Den lille prinsen, en rolig og trygg liten gutt.

Jeg kjenner panikken begynner å snike seg inn. Det er også kommet en ny dyrevernlov i Spania (hurra for den!) som forbyr salg av hunder hvis du ikke har lisens og jeg hører skrekkhistorier om valper som gis bort og ender som slangemat.

Heldigvis er det mange som ønsker å hjelpe oss, og via-via kommer vi i kontakt med en fantastisk engasjert kvinne i en organisasjon som adopterer bort hunder til Holland.

«Jeg kan ta alle ni,» sier hun.

Og en stor stein falt fra brystet mitt.

I morgen skal hele gjengen vaksineres og få markpille. Og etter det skal vi bare kose oss hemningsløst med dem til de skal reise avgårde. Og mammaen? Jo, hun får portforbud til hun er blitt sterilisert. La oss si det sånn, nå er vi absolutt ferdige med valper her på gården.