Vår minste vinmark er en åker med 7 rader, cirka 150 chardonnayplanter. Denne vinmarken er på en måte Kristians baby, og José, som forpakter flesteparten av våre 10 000 ranker, har bare å holde seg unna. Kristian har nemlig en drøm om å lage en frisk, krispy vin, og han mener at José starter innhøstingen av de hvite druene altfor seint til at det er mulig – da blir nemlig sukkerinnholdet i vinen for høyt. Vinhøsten starter alltid først her, og i og med at åkeren er så liten, mente Kristian at vi kan ta den alene.
Fjoråret var bare sorg og elende i alle vinmarkene. Vinteren var for varm og det regnet altfor lite, for så å hølje ned på helt feil tidspunkt, nemlig noen uker i mai.
I år har det hele sett mye mer lovende ut. Ikke bare kom regnet på rett tid, i passe mengde, men vi har også vært forskånet for sykdom. Her i Alpujarra er det vanlig å plante roser eller stokkroser i utkanten av vinåkrene. Rosene fungerer som varsel for meldugg, ved at de blir rammet før vinplantene. Tidligere i sommer fikk stokkrosene mine meldugg. Kristian reagerte raskt, fikk sprøytet alle vinrankene med økologisk svovel, og vi unngikk dermed at sykdommen ødela årets vinhøst.
Selv om Kristian har kikket til druene og testet for å sjekke hvilken alkoholprosent den ferdige vinen vil få ( i Granada-regionen skal naturvin holde minst 13 %), så var vi ikke klar over hvilket godt år dette er før vi faktisk sto i vingården med hver vår sekretør, klare til å høste.
Blader og greiner dekker flesteparten av drueklasene. Før du kommer til stilkfestet av klasene med sekretøren, må du klippe deg vei gjennom dette buskaset. For for en prakt som åpenbarer seg! Tett i tett med fyldige, frodige drueklaser. Attpåtil har noen av vinrankene skutt nye skudd som slanger seg mellom radene, med store, tunge klaser hvilende mot marken. En enorm kontrast til miserien i fjor, hvor det var langt mellom klasene, og altfor mange av druene allerede var blitt til rosiner (da startet vi innhøstingen to uker seinere). Attpåtil var druene så små at de ble vanskelige å presse.
Det er ikke spesielt krevende å klippe drueklaser, men du må være sånn nogenlunde fokusert. Noen av klasene har vokst så tett at de også har vokst seg inn i hverandre. Eller de har tvinnet seg rundt blader, stilker og ståltråd, og det er vanskelig å finne stilkfestet. Så må du passe på at du ikke mister de, for sand og jord er fy-fy på druene. Og selvfølgelig skal du helst ikke klippe deg i fingeren (det skjer nemlig alle, ifølge Kristian).
Jo høyere sola står på himmelen, jo saktere går jobbingen. Varmen er nesten uutholdelig. Raden virker uendelig lang, det tar aldri ende. Da jeg bodde i Hellas, også i et område hvor det ble dyrket mye druer, var trusselen mot late unger som ikke fulgte med i skoletimene eller gjorde leksene sine, at hvis de ikke skjerpet seg, så kom de til å havne i vinåkeren. Det tenker jeg på mens det blir tyngre og tyngre å fylle druekassene.
Terrenget er bratt med lausjord, tungt å jobbe i. Lår- og rumpemusklene begynner å verke. Jeg prøver å tenke på at dette er god trening, men lengter likevel nesten tilbake til Norge og treningssenteret med aircondition, hvor jeg gikk på løpebånd mens jeg så på livsstilsprogram fra Middelhavet på storskjerm. Det var tider det.
Mens det sakte går mot slutten av raden, tenker jeg også at akkurat nå er det noen som sitter på en buss i regnværet, på vei til kontorjobben, og drømmer om et liv som dette. Så egentlig er jeg utrolig priviligert.
Ved enden av raden har jeg gnagsår overalt, hundene har stukket av med solhatten min og vannet i vannflasken er blitt lunket. Jeg legger inn årene for dagen. Kristian, som jo er proff, holder det gående to timer til. Da gjenstår det halvannen rad, og vi blir enige om at den tar jeg neste dag, mens han starter prosesseringen.
Nå har jeg lært! Utstyrt med telefon (alt skal jo formidles), snus, vannflaske med isbiter, ny solhatt og skjerpet sekretør, er jeg på plass i åkeren, halvannen time tidligere.
Morgenrøden henger over fjellene i øst, og det er akkurat lyst nok til at jeg ser hva jeg gjør. Temperaturen er perfekt. Stillheten er overveldende, bare lyden fra en og annen bil som passerer i dalen langt der nede. Sierra Nevada har fått et rosaskjær. Jeg er helt alene, på toppen av en vakker verden og kommer fort inn i en slags meditativ tilstand mens jeg klipper. Litt for meditativ, skal det vise seg, ettersom plutselig har jeg snippet meg i fingeren. Det silblør, og jeg må hjem og plastres før det er tilbake i vinmarken. Men før jeg vet ordet av det, har jeg nådd siste plante og siste drueklase.
Pressingen ga 200 liter, mot 30-40 liter i fjor. Nå får vi se, om det også blir en god årgang, ikke bare et godt år. Det er fortsatt mye som kan gå galt. Men da kan vi iallfall ikke skylde på druene.
Vil du følge oss?
Ønsker du å være den første som får vite om kurs og arrangement på vingården, og den første som mottar tilbud på opphold og liknende?
Legg igjen din epostadresse, og du vil få uregelmessige og relativt sjeldne mail fra oss. No spam, just love!